Om Søren Kierkegaard

Fra det norske leksikon Aschehougs:

Søren Aabye Kierkegaard (1813-55), dansk filosofisk og religiøs forfatter, yngste sønn av en ullvarehandler, som ved sitt tungsinn og sin dybe religiøse karakter kom til å få stor innflytelse på sine evnerige barn.

Kierkegaard ble student 1830 og valgte teologien som studium etter farens ønske. Fra 1835 ble filosofi og skjønnlitteratur hans hovedinteresser. Han studerte middelalderlige sagn og tumlet med dikterplaner. Emnene er karakteristiske: Don Juan, Faust, Den evige jøde, skikkelser med dobbelt bunn i sinnet. Kierkegaards første skrift var "Af en endnu Levendes Papirer" (1838), et angrep på H.C. Andersen som romanforfatter. Samme år døde Kierkegaards far.

Fra nå av konsentrerte Kierkegaard seg om embetsstudiet, som han fullførte 1840. Året etter tok han den filosofiske magistergrad på avhandlingen "Om Begrebet Ironi". På den tid hendte det noe som satte dype spor i hans liv og litterære produksjon, idet han forlovet seg med en ung københavnsk dame, Regine Olsen, senere gift Schlegel. Ved hennes hjelp hadde han håpet å vinne noe av den umiddelbarhet han savnet så sårt; men hans syke sinn, hans altoppslukende refleksion gjorde forholdet umulig.

Han besluttet seg da til å "arbeide henne fri" ved å spille likeglad og hjerterå bedrager, og fikk henne til å bryte med ham. Men Kierkegaard glemte aldri sin ungdomselskede. Forpint på sjel og legeme og forfulgt av hovedstadens sladder som stemplet ham som en hjerteløs eksperimentator i forholdet til den unge kvinne, rejste Kierkegaard til Berlin.

Da han kom tilbake, kastet han seg inn i en storslått litterær produksjon. I årene 1843-46 kom "Enten-Eller", "To opbyggelige Taler", "Frygt og Bæven", "Gjentagelsen", "Tre opbyggelige Taler", "Philosophiske Smuler", "Begrebet Angest", "Forord", "Fire opbyggelige Taler", "Stadier paa Livets Vej", "Tre Taler ved tænkte Leiligheder", "Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift" og "En literair Anmeldelse".

De fleste av disse verkene kom ut under forskjellige psevdonymer. I "Efterskrift" vedkjenner han seg forfatterskapet til de psevdonyme skriftene og forklarer nærmere deres plass i sin produksjon. Kierkegaard vil stille leseren overfor et valg mellom de forskjellige åndelige "stadier" dvs. livsanskuelser eller livsformer: den estetiske, den etiske og den religiøse. I "Enten-Eller" fører han fram representanter for de forskjellige livssyn for å kaste lys over forskjellen mellom det estetiske og det etiske. De tre stadier kan ikke kombineres; de utgiør et enten-eller. En overgang fra det ene til det andre innebærer et "sprang". Estetikeren lever i nuet og finner livets mening i nytelsen. Etikeren ser sitt mål i et liv fylt av ansvar og pliktoppfyllelse. For den religiøse er det forholdet til Gud og evigheten som er det sentrale.

Overfor den hegelske skinnforsoning av tro og vitenskap hevdet Kierkegaard i "Philosophiske Smuler" og andre steder at troen og filosofien er inkommensurable størrelser. Troen er et sprang ut på de 70000 favners dyp. Kristendommen, det at "guden" ble menneske, er og blir et kors for tanken. Nettopp derfor må den troende klamre seg til det med lidenskapens styrke, og just i denne lidenskap ligger sannheten. Subjektiviteten er sannheten. Kierkegaards subjektivisme fører ham i "Frygt og Bæven" til å tale om en suspensjon av det etiske, idet det etiske krever den enkeltes underordning under det almene, mens det religiøse representerer noe absolutt overordnet.

Slik trer Kierkegaard fram som en fiende av all intellektualistisk kristendomsoppfatning. Ethvert forsøk på systematisering av troen er ham en vederstyggelighet. Også overfor Grundtvigs sterke fremheving av den objektive kirketro stod Kierkegaard helt avvisende. I "Efterskrift" utvikler Kierkegaard sin eksistensfilosofi. A eksistere som menneske er å være følelsesmessig helt engasjert i den livsform man har valgt. "Den eksistensielle tenker" er subjektivt engasjert, og sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse, som er sann for den som har valgt den, fordi han med hele sitt vesen går inn for den.

Da han hadde gitt ut disse skrifter, tenkte Kierkegaard på å søke et prestekall i en ensom egn. Men da hendte det en liten ting som fikk stor betydning for ham og atter satte i gang en veldig produksjon.

Vittighetsbladet "Corsaren" gjorde hans person og forfatterskap til gjenstand for karikerende angrep, og Kierkegaards nervøse temperament led fryktelig ved slik å bli utlevert til latteren. Han kjente dette som sitt martyrium, og fra nå av blir martyriet, lidelsen, hans ledende tanke. Således i "Opbyggelige Taler i forskjellig Aand" (1847), "Kjerlighedens Gjerninger" (1847), "Christelige Taler" (1848), "Sygdommen til Døden" (1849), "Indøvelse i Christendom" (1850) "Om min Forfattervirksomhed" (1851).

Fra "Corsaren" vender han seg mot dagspressen i sin alminnelighet, mot "mengden", mot "kristenheten". En minnetale av H. Mattensen om biskop Mynster fikk Kierkegaard til atter å bryte tausheten 1854. Med glødende lidenskap kastet han seg i kampskriftet "Øjeblikket" over "kristenhetens kristendom" med den påstand at "kristenheten har avskaffet kristendommen" ved den løgn at "vi er kristne alle". Slik førtes Kierkegaard fra stille inderlighet ut i den voldsomste strid, en strid som tok hans siste krefter. Han har direkte og indirekte påvirket mange av vår litteraturs ypperste representanter.

I 1900-årene har interessen for Kierkegaard vært stadig stigende, særlig i Tyskland og Frankrike (jfr. Eksistensialisme), men også i Spania (jfr. Unamuno y Jugo), England og USA.

Hans "Samlede Værker" er utg. ved Drachmann, Heiberg, Lange (14 bd., 1901-06 og senere utg.), "S.K.s efterladte Papirer" ved Barfod og Gottsched (8. bd., 1872-Si); ved Heiberg og Kuhr (20 bd., 1909-48); "K.ske Papirer; Forlovelsen" ved R. Meyer (1904). - Litteratur: Fr. Petersen " S.K.s Cristendomsforkyndelse" (1877); H. Høffding, "S.K. som Filosof" (1892 og senere utg.); G.Brandes, "S.K." (1877); P.A. Rosenberg, "S.K." (1898); O.P. Monrad, "S.K.; sein Leben und seine Worke" (1909); C. Koch, "S.K." (2. utg., 1916); Chr. Schrempf, "S.K." (2 bd., 1927-28); Troels-Lund "Bakkehus og Solbjerg" (bd. 3, 1922); T. Bohlin, "S.K.s etiska åskådning" (1918); "S.K.; mannen og verket" (1939); H. Beyer, "S.K." (1925); P.A. Heiberg, S.K.s religiøse Udvikling" (1925); Eduard Geismar, "S.K.; hans Livsudvikling og Forfattervirksomhed" (6 bd., 1926-28); Fr. Brandt, "Den unge S.K." (1929) og "S.K." (1955); Hj. Helweg, "S.K.; en psykiatrisk-psykologisk Studie" (1933); Johs. Hohlenherg, "S.K." (1940); Valborg Erichsen,-"S.K.s betydning for norks åndsliv" (1923); Harald Beyer, "S.K. og Norge" (1924); R. Jolivet, "Les Doctrines existentialistes de Kierkegaard à J.-P. Sartre" (1948); F. Jor, "S.K.; den eksisterende tenker" (1954); Per Lønning, "Samtidighedens situation: en studie i S.K.s kristendomsforståelse" (1954).

Noen sentrale Søren Kierkegaard-sitater:

 

Tilbage til forsiden

 

Søren Kierkegaard Kulturproduktion